Skuespiller Trond Peter Stamsø Munch har nettopp hatt premiere på Stilla - en forestilling under Festspillene i Nord-norge. Vi har spurt ham om hvordan det har gått, og hva han arbeider med framover. I tillegg kan du lese om hvilke ringvirkninger han tenker kommer ut av Skuespiller- og danseralliansens virksomhet.
Gratulerer med premiere på produksjonen Stilla - en forestilling under Festspillene i Nord Norge!
Fortell litt om forestillingen:
Stilla – en forestilling er en musikk- og samtaleforestilling om økosorg, sinne og stedstap, og kanskje litt om sivil ulydighet og økoterrorisme. På hver sted vi spiller inviterer vi to gjester inn i forestillinga. Den ene er en lokal aktør eller aktivist som kan snakke om lokale forhold, den andre en kollega. Det kan være en musiker, skuespiller eller danser, eller kanskje en billedkunstner eller en duojár. Så forestillinga forandrer seg fra sted til sted, og tar opp lokalt stedstap og økosorg.
Vi spilte to utsolgte hus på Festspillene, i verdens største lavvo, Davvi Lávdi, som vi innviet som scene. Det var kult!
Mottagelsen var helt overveldende, og det var utrolig godt å lande med dette prosjektet. Jeg har jobbet med dette over lang tid, først som idé, så med å søke penger og planlegge, og til slutt som skuespiller.
Foto begge: Siri Døsen
Hvem er du som kunstner? Beskriv kunstneren Trond Peter Stamsø Munch.
Jeg er en ganske sta kulturarbeider, tror jeg. Og alltid på jakt etter mening i kunsten min, enten det er eksistensielt, politisk eller bare det å lage god kunst. Fra vi startet Totalteatret i 1984, den første frigruppa i Nord-Norge, og fram til jeg nå er frilanser i Nord-Norge igjen, går det vel en rød tråd - i en stor sirkel. Og det handler i stor grad om mening. Jeg er ikke en sånn skuespiller som kan gjøre hva som helst.
Etter 30 år som fast ansatt på Trøndelag Teater kjente jeg på en institusjonstrøtthet som brakte meg til å avslutte det forholdet, og det har jeg ikke angra på. Jeg hadde valget mellom å bli en gammel skuespiller som gikk rundt og klagde, eller å ta konsekvensen av hvordan det føltes. Selv om det nok var litt dårlig timing å bli frilans akkurat i det coronaen stengte ned teaterlivet... Men det har gått bra!
Hva og hvem jobber du med akkurat nå?
Jeg jobber altså med Stilla - en forestilling, sammen med Bernt Bjørn og Ivar Beddari på scenen. Forestillinga er produsert av NOOR Produksjoner, scenekunstkompaniet som jeg driver sammen med Tale Næss - som jeg også er gift med. Tale er også medskaper og initiativtaker i prosjektet. Vi samarbeider dessuten med Ferske Scener i Tromsø. Og nå til høsten skal vi ut på en lang turné med forestillinga, i samarbeid med Åarjelhsaemien Teatere og Giron Sámi Theater. Det blir stas!
I tillegg skal jeg spille flere forestillinger av Den Velsignede, en monolog av Tale Næss, som vi hadde premiere på i februar. Den henter handling og tema fra Palestina, og handler om et mord i Jeriko, om solnedgangen over Jerusalem og en israelsk bosetning på Oljeberget. Monologen er fiksjon, men den bygger på en sann historie fra den palestinske virkeligheten. Det handler om okkupasjon, om retten til land, og om kulturell og religiøs tilhørighet. Vi har vært mye i Palestina, og har gode venner der. Den nåværende situasjonen er forferdelig å stå i.
Foto: Marie Charlotte Thomsen Lund
Det går nok an å si at vi med NOOR Produksjoner har et fokus på retten til land og vann, på rettferdighet både for folk og natur, enten vi jobber med den palestinske virkeligheten eller med nordområdene. Og at vi beveger oss i skjæringspunktet mellom kunsten og aksjonismen. Noor betyr lys på arabisk.
Hvilke er de viktigste personlige ressursene du må hente frem i deg selv i ditt arbeid som utøvende/skapende kunstner?
Ofte tålmodighet. Jeg kan bli litt brå noen ganger, og må kjenne på det. Teater er jo en kollektiv kunstart, og da må man være lydhør både i plan- og prøvesammenheng. Men ellers er presisjon en god egenskap hos meg, og jeg liker å jobbe med form.
Hva har ansettelsen i Skuespiller- og danseralliansen betydd i din frilanskarriere og i ditt kunstnerskap?
Det var fantastisk å få være i SKUDA i overgangen fra institusjonstilværelsen til frilanslivet. Jeg kjente på en trygghet og et fellesskap i alliansen, og det var en fin måte å si hei til nye og gamle kolleger på. Nå kjenner jeg at jeg kan stå på egne bein, men er veldig glad for tiden i SKUDA.
Hvilke ringvirkninger tenker du kommer ut i samfunnet av SKUDAs totale virksomhet?
Å, det er mye, men blant annet tror jeg det er viktig at bevilgende myndigheter blir gjort oppmerksomme på at det faktisk koster å ha et fritt kunstliv i Norge. Sammen med kunstnerorganisasjonene og Norsk Kulturfond er SKUDA viktig for forståelsen - og beredskapen i samfunnet. Og SKUDA setter alle sine ansatte i stand til mer kunstnerisk virksomhet, kanskje også større gjennomtenkthet. Og dermed produseres kunst som ellers ikke hadde blitt til.
Hvilke ønsker har du for kunst- og kulturlivet framover?
Masse penger, godt vær og et redusert Frp!
Vi i Skuespiller- og danseralliansen takker for tiden sammen med deg TePe og ønsker deg alt godt i ditt videre arbeid!
